Opprinnelig ble både medlemmer av kommunestyret og formannskapet valgt direkte ved kommunevalg. Fra 1896 ble det endret, kommunestyret valgte nå formannskapsmedlemmene. Fra til 1921 ble antall medlemmer i kommunestyret fastsatt av amtmannen. I perioden 1921-1953 var det fylkestinget som bestemte størrelsen på kommunestyret innenfor rammen av den loven som da gjaldt. F.o.m. 1954 ble det endelig bestemt at kommunestyret selv skulle avgjøre antall medlemmer, også dette i henhold til eksisterende lov. Inntil 1879 ble ordfører og varaordfører valgt av foromannskapet. Medlemmer av skole- eller fattigkommisjonen skulle være med på formannskapsmøtenes behandling i de saker som vedkom dem. Inntil 1921 skulle alle kommunestyrevedtak godkjennes av fylkesmannen ("fylkesmannen ambinasjonsrett"). Fram til 1938 gjaldt denne retten bare vedtak som førte til aktiv handling, såkalt "positiv vedtak". Siden 1954 har fylkesmannen bare rett til å overprøve om kommunestyrevedtaket er i samsvar med loven. Kommuneloven fra 1921 foreskriver at kommunen skulle ha faste stillinger som rådmann, herredskasserer, formannskaps/herredssekretær. Videre har kommunen adgang til å opprette nemd for faste eller korvarige oppgaver. Loven inneholder også regler som styring og regnskap for kommunale foretak. kriseloven fra 1923-1937, sørget for at kommunene ble satt under statlig administrasjon, dersom kommunene ikke kunne etterkomme sine forpliktelser. Under okkupasjonstiden ble ordfører og varaordfører utnevnt av fylkesmannen i samråd med NS-fylkesfører. Rådmannen var direkte underlagt fylkesmannen/innenriksdepartementet. Formannskapet hadde bare rådgivende funksjon, mens ordføreren hadde ansvaret for kommunen.